Tilbake til hverdagen…? og beretningen om den første rypa…

Da er vi vel tilbake fra jakt og i teorien tilbake til hverdagen. Det er bare det at vi nå har vært så lenge borte fra den at vi egentlig ikke helt vet hva den er for noe… Forhåpentligvis faller det på plass av seg selv etterhvert som rutiner og vaner kommer på plass. Jeg har etter en sommer til fjells blitt det stikk motsatt av fjellei og allerede nå savner jeg tilbake til naturen. Heldigvis skal vi på tur igjen allerede neste uke 🙂

Første del av årets jakt ble for min del en knallsuksess: jeg fikk omsider skutt min første rype! Hurra! Etter flere dager med vekslende regn/ vind og vanskelige arbeidsvilkår for hundene med lite gode situasjoner som resultat ga vi hundene litt pause og gikk litt støkkjakt. Og med det skulle min første rype falle til bakken. Jeg har tidligere prøvd å formidle hvordan det kjennes når bikkja  kaster seg i stand eller fuglen flakser. Det er som en bryter slår seg på og alle sanser skjerpes. Adrenalinet pumpes og man handler på automatikk mer enn tankekraft. Det høres kanskje litt skummelt ut, men det er beste måten å beskrive det på. Som en man kan kalle nybegynner på skytterfronten var det ganske intenst å se sin første rype i hvitøye. Sikte inn med hagla, se at du er på rett sted, trekke av, kjenne rykket i skuldra for så å bli overfalt av den enorme følelsen av oppnåelse når du ser den lille fuglen ligge der på bakken med bena i været. At en liten fugl og litt krutt på så kort tid kan skape så mye følelser hadde jeg egentlig ikke trodd. Jeg antok jo at jeg kom til å følge meg litt glad og fornøyd når første fuglen falt, men den første rypa ble større enn jeg hadde trodd.

For det første pumpet adrenalinet relativt godt i utganspunktet. Vi hadde hatt flere situasjoner der jeg hadde fyrt av skudd, uten treff, hvilket ga både adrenalin og skjerpede sanser. Og så kom muligheten, fuglen var der rett forran meg og det var bare å sikte inn med hagla. Hele situasjonen ble jo ett ekstra hakk mer spennende da Eirik, som gikk litt lengre ned i skogen, fyrte av skudd mot en annen fugl så å si akkurat samtidig som meg. Både pappa og Eirik trodde at han var den eneste som hadde fyrt av skudd, men da pappa så smilet mitt forstod han ganske snart at det var flere enn en som hadde fyrt av haglen sin. Og snart skjønte både hunder og folk at den første Sigrid-rypa hadde falt til bakken. Smilet var rimelig bredt og følelsen av stolthet atskillig større enn jeg hadde trodd. For enkelte lesere vil det kanskje virke litt merkelig å føle glede over å ha drept en fugl. En stakkars, liten uskyldig rypefugl. Men nå er det en gang slik at vi mennesker naturlig er jegere og som en av de med utpreget tilstedeværelse av dette trekket hos oss var det for meg stort å få min første fangst med haglen. Rex er jo allerede en dreven jeger og drømmen er jo at samarbeidet vårt på sikt kan gi mat til bordet. Så langt har vi bare gjort det på hver vår kant. Men han hadde ingen problemer med å dele gleden med meg over min første rype. Han tok gjerne litt av æren for fuglen også han, og hadde neppe takket nei om han hadde blitt spurt om han ville smake… he he… Det må sies at da jeg så rypa ligge der med beina i været ble jeg intet mindre en småstolt av meg selv og følte seieren over det første byttet. Utrolig morro. Følelsen og adrenaliet er egentlig ubeskrivelig. Det blir litt som å oppnå noe du har drømt om lenge, men aldri klart. Litt som en blanding av loopen og de første leksene på skolen levert til læreren med maksimalt av stjerner tilbake i margen 🙂

Og det må vel innrømmes at pappa var småstolt han også. Han sendte iallefall meldinger til mange på lista med bilde av jegerdatteren med sin første fugl:)

Vi returnerte fra fjellet på fredagen mot Norge grunnet mye regn og vind, ikke særlig trivelige forhold. Vi fikk totalt med oss 3 slitne hunder, 5 ryper og en tiur hjem fra jakta. Tiuren var det Tjappo som fant til pappa. Vi så han jobbet med noe og plutselig kom en meget stolt setter bærende på en skadeskutt tiur. I slike situasjoner ser man fordelen av å ha en god apportør og ikke minst en hund som kan finne fuglen igjen. Denne stakkars tiuren var ganske tynn og hadde nok levd med skaden sin noen dager da Tjappo fant han. Tror han ble lykkelig for å slippe lidelsene lenger… Skadeskyting er ikke noe hyggelig, men skjer dessverre.

Helgen tilbrakte jeg hjemme med opprydding i alt mulig rart rot som har samlet seg hjemme gjennom 25 år før vi (jeg og Rex, men transporthjelp fra mamma) flyttet til Ås igjen på søndagen. Denne uken har stort sett gått med til utpakking og rydding her hjemme blandet med forsøk på å forstå gis og skape seg en hverdagsrutine igjen. Rare greier det siste der, vet liksom ikke helt hvordan “hverdagen” ser ut… Takk og lov bærer det til skogs igjen neste helg, da er det klart for del 2 av Jotunheimstien og det ser lovende ut for at vi får med oss flere enn oss selv.

Konkret om i dag kan jeg si at vi har trent litt lydighet i form av sitt, dekk og gå fot (med og uten line). Rex haltet flere dager under jakta og har derfor båndtvang/ tadetroligtvang til han har fått vært på besøk til mer kyndige folk….