På oppdagelsesferd…

november 27, 2009 0 By friluftshund

Inspirert av gårsdagens frie ferdsel i naturen tok jeg og Rex i dag også turen til venstre ved parkeringsplassen. Eneste egentlige mål vi hadde var å finne ett vann, Bånntjønn, hvilket vi fant etter ca 10 minutter. Kjapt levert, så da måtte vi finne på noe nytt. Og hva er vel bedre enn å la nysgjerrigheten og setternesa vise vei?

Vi tok først turen rundt vannet, som innebar at vi måtte passere en gammel demning. Litt løse steiner, men de var mest på toppen så det gikk greit. Deretter fant vi en sti som vi fulgte i ca 10m før den forsvant. Kanskje det egentlig var en regnsti og ikke en vandresti? Settern fikk iallefall vise vei, noe som snart viste seg å ikke være så lurt. Takk og lov fikk jeg i går beltet mitt tilbake fra Kristine, litt mindre å tenke på når settern viste vei igjennom einerkratt og nåleskog. Blir litt sånn “vil du være med så heng på, AU! der stakk det en nål inn i armen min!”. He he, men er litt av moroa det. Og midt inni tjukkrattet fikk nesa teftet av noe. Med en ettertenksom nese ble det stopp for å vurdere situasjonen før Rex justerte retningen sin litt og gikk frem igjen. Ikke det enkleste området for meg å henge på i stillhet men Rex festet en ny stand. Kroppen var i helspenn mens han analyserte. Dessverre er ikke jeg like fugletaktisk som han og skulle “bare” flytte på en liten gren som sperret veien for meg. Og vips! Ut fra under ett tre 1m frem og til venstre for oss fløy det opp en fugl. Jeg rakk ikke å se hva det var, men den flakset nå og luktet godt. Kanskje var det en brun en av samme slag som i går?

Utrolig morro med tre fugl på to dager, fare for at det blir flere turer utenom de vanlige stiene og veiene heretter. Rex utredet fint og i dag hadde jeg vettet med meg til å roe han litt mer ned før vi fortsatte. Han ble pent nødt til å gå bak ett god stykke og han slapp ikke frem igjen før han var tilbake til normal pustefrekvens og ikke stress frekvens. Fra fuglen gikk veien snart videre på en ukjent med veldig fin sti i åpen og grønnkledd skog. Vi fant ett lite fjell vi måtte opp på og som vi fulgte ett godt stykke tilbake hjemover igjen før vi til slutt plutselig var tilbake på gamle stier og veier. Artig hvordan det alltid går stier og veier i alle retninger. Bare en ny retning eller en ny sti og plutselig åpner det seg en helt ny verden av naturopplevelser. Nytt lys, nye trær og når man står der nede mellom åsryggene i den halvdunkle skogen og tar seg tid, ja da oppdager man ganske mye. Først hører man ingenting. Men så kommer gradvis en ny frekvens, naturens frekvens, inn. Først dråpene som faller fra blad til blad nedover de regnvåte trærene før de treffer bakken. Så kommer den lave snusingen til hunden, din egen, stadig roligere, pust etterfulgt av fjern bekkesildring. En liten fugl kvitrer i det fjerne før kråka skjærer igjennom med en hissig beskjed. Ett eller annet, jeg vet ikke helt hva men noe, våkner inni meg når jeg går slik som dette. Jeg havner liksom i en helt annen verden. Det er som om naturen selv, med sin ro og sin balanse kryper inn og tar plass. Eller er det kanskje bare det at naturen alltid renner i blodet mitt og når vi endelig kommer så i kontakt med den viser den seg til det fulle? Noe skjer iallefall, en svak kribling, en dragning og intens følelse av tilhørighet og ro.

hmm.. merkelig, men fantastisk. Naturen er fantastisk. Gleder meg allerede til neste tur. Kanskje vi snart må planlegge en overnattingstur`?