Mens vi venter på det som kommer…

Det smeller i flaggstangtråden og vinden rasler i tretoppene. Mens jeg får snaps fra Oslo om 16 grader og sol ser jeg ut av vinduet på tett snødrev. Fjellene som vanligvis omgir oss er borte i et endeløst hvitt. Kalenderen og temperaturen sier vår, men luften sier at vinteren ikke er klar for å takke for seg enda. i starten av uken gikk det et ras lenger opp i dalen… Som dro med seg en halv skog, sperret to veier og nå tetter elva. En stor propp av is, snø, vann, trær og stein har samlet seg i bunnen av en ura. Nedenfor pipler det nærmest bare i den vanligvis frisk rennene elva. Stille før stormen har vi snakket om de siste ukene, der vi sitter på hver våre hjemmekontor og gjør vårt for å bidra til å redusere smitten i samfunnet. Sykehusene bemannes om, det skipes inn containerlass med verneutstyr og vi venter alle på når toppen skal komme. Samtidig serveres bilder av tomme senger på norske sykehus. Senger som står klare for å ta i mot den dagen behovet er der, den dagen toppen kommer. Den dagen stormen blåser opp. Den dagen snøproppen brister. Tilbake i min egen lille hverdag der snø har blitt til sludd som pisker mot vinduet mens vinden truer med å ta med seg vimpelen. Hvordan går det montro med snøproppen der oppe i elva? Vil den løse seg opp gradvis og rolig, slik regjeringen ønsker sykdommen skal komme innover landet. Eller vil den plutselig løsne? Og med en voldsom fart sende snø, is og vann nedover elva? La kreftene rive løs trær, busker og annet som måtte stå i sin vei? Hvordan har naturen forberedt seg for dette? Gjør den sitt vanlige eller føler den faren og trekker opp i høyden? Det eneste vi og den kan gjøre er antakelig bare å vente. Vente og se hvilken vei den truende faren tar. Og i mens rusker vinden over snødekte topper og snøfnuggene dekker nok en gang til grønnsakshagens gjerdestolper. Nei, det blir nok ingen start på hagesommeren i dag heller…