Rondanestien: fra storby og asfalt, gjennom dype skoger og kulturlandskap til høye fjell

Sommeren 2014 gjennomførte vi endelig en drøm vi har gått med lenge; Rondanestien. En langtur fra fjorden ved Operaen i Oslo til selveste ”grunnlovsfjellet” Dovre. Passelig nok endte vi med å gå turen i selve jubileumsåret for den norske grunnloven, men det var mer en tilfeldighet enn en plan.

Drømmen og planleggingen av Rondanestien har nemlig vært med oss i mange år.

Sommern  2007  jobbet jeg på Bjørnhollia turisthytte i Rondane. På tunet her står det et stort skilttre med veiansvisninger til turmål i alle himmelretninger. En av dem hadde teksten ”Rondanestien” på seg. Det samme hadde jeg sett på turene i nærområdet til hytta. Nysgjerrigperen i meg våknet; hva var dette for noe? Så fort jeg fikk tilgang på internett tok jeg kontakt med vår alles kjære venn google og fant denne siden: http://rondanestien.turistforeningen.no/ . Her kunne jeg lese om en 460km lang tur fra hjembyen min Oslo og nesten frem til hytta i Trollheimen. Fra et hjemsted til et annet.

Et frø ble sådd og tankene om en langtur begynte ganske snart å spire. Ideen var med meg i mange år, og selv om jeg stadig besøkte nettsiden til turen skulle det ta nærmere fem år før idé ble til handling. Å legge i vei på langtur krever sitt og etter en intens planlegging vinter og vår 2012 var en 28 dagers langtur fra Oslo til hytta planlagt. Alternative rutevalg, steder å få hjelp, muligheter for depot, meny og detaljert pakkeliste ble laget. Trening frem mot turen ble også planlagt i detalj. Det eneste jeg glemte var å gjennomføre alle de planlagte forberedelsene…

14.juli 2012 la vi i vei fra Malungen i Stange. Vi hadde ”lyttet til erfarne fjellfolk” og funnet ut at etappene nærmere Oslo kunne tas som en egen tur. Med friske ben og friskt mot vandet vi lystige av sted mot Tingstadkoia med nesten 25 kilo i sekken og 7 kg i kløven. En etappe på ca 22,5 km lå forran oss. En fin begynnelse, trodde i alle fall den uerfarne langturgåeren. 25kg føles i grunn ikke så tungt når du tar sekken på. Etter 5 km begynner man å kjenne at det kanskje er litt tungt allikevel. Etter 10km begynner du å lure på om det kanskje er litt for tungt, men trøster deg med at kroppen trenger litt tid på å komme i gang med turlivet. Etter 15km er du overbevist om at sekken er tung. Etter 19km begynner du å lure på om 22,5km med 25kg i sekken er en uoverkommelig etappe. Hvordan skal de neste 27 dagene gå?

Etter ca 20km ble det stopp. Fullstendig stopp. I en grøftekant detter jeg sammen og føler meg fullstendig tom.

“Hvordan i alle dager skal jeg klare denne turen om det er så tungt allerde nå? Alle som sa det ble for tøft hadde rett. Dette kommer aldri til å gå. Jeg vil bare legge meg ned her. Gå videre i morgen og bli hentet av pappa.”

 Alt dette raser igjennom hodet mitt mens dagens turfølge mamma prøver å vise sympati og motivere meg for den siste lille biten av dagens etappe. 1,5km igjen, som starter med en bratt oppoverbakke. Uten mamma hadde jeg aldri kommet meg opp den siste biten, jeg hadde lagt meg ned i grøftekanten for natta. Heldigvis hadde mamma både sjokolade og en hjelpende hånd. Sammen fikk vi stablet meg på bena, skritt for skritt kom vi oss opp bakken og frem til kveldens mål; Tingstadkoia. Lykken var stor da vi endelig kunne skimte de mørke tømmerveggene innimellom trærne.Enda hyggeligere var det at det allerede var gjester på hytta som tok oss i mot med et smil, en ferdig oppvarmet hytte og med et vennlig klapp til Rex. Ganske snart lå han sammenkrøllet på liggeunderlaget og purket fornøyd etter en lang dag. For min del ble det en tidlig kveld. Godt med middag (takk for at mamma var med og kunne lage den til meg), enda bedre med søvn og hvile.

Dagen etter våknet vi stive, men uthvilte og ved godt mot. Etter en god frokost vandret vi videre på veien mot Rokosjøen der pappa skulle plukke opp mamma, mens jeg og Rex skulle fortsette ferden videre alene mot Svartskogkoia og Hjerkinn. Så langt kom vi aldri. Middagspause ved Rokosjøen endte med at vi nok en gang hørte på erfarne fjellfolk. Når vi var så slitne som vi var etter to dager, hvordan skulle vi da klare 26 dager til? Vi fulgte fjellvettregel nummer åtte: det er ingen skam å snu og ble med i bilen hjem til Oslo. På veien grublet jeg over fjellvettregel nummer en: legg ikke ut på langtur uten trening. Den er faktisk ganske lur… Skuffet og med en bitter ettersmak av nederlag måtte vi innse at forsøk nummer en på Rondanestien feilet.

Men er man en drømmer gir man ikke opp på første forsøk. Jeg tok med meg noen slitsomme og gode erfaringer fra mitt første forsøk. Planleggingen fortsatte. Etappene ble forkortet noe og delt opp, pakkelisten fikk en svært kritisk gjennomgang, teltet ble lagt igjen hjemme og ikke minst; vi fikk lagt inn trening i god tid. Sommeren 2013 var vi (jeg) fortsatt litt skuffet etter fjorårets nederlag og ikke klar for et nytt forsøk. Sommeren 2014 derimot la vi i vei og ved å lære av erfaringene klarte vi å gjennomføre hele turen. Helt alene, bare meg og Rex i 460 km. For en lykke!

Det er en lang tur, men flott tur i varierende terreng med mye å oppleve underveis. Jeg har funnet frem turdagboka fra skuffen og i ukene fremover vil jeg dele vår tur etappevis. Vi starter med Oslo- Maridalen på mandag, selv om akkurat denne etappen ble gått for flere år siden. Jeg håper vi kan inspirere noen til å ta en langtur selv, kanskje kan våre erfaringer bidra i andres planlegging eller som inspirasjon?