Ekte kjentmannsjegere…

Siden i sommer har jeg og Rex vært noe som kalles “kjentmannsjegere”. Det vil si at vi med kart, kompass og bok orienterer oss rundt i Marka etter ulike poster satt opp på spesielle steder der kanskje ikke alle finner veien (mer her). Dagens post var Tonekollen i Østmarka/ Enebakk, en post kjentmannsboken beskriver som en av de stedene man må besøke for å kunne kalle seg en skikkelig kjentmannsjeger. Og hva passer vel bedre enn å ta den som post nummer 15 som gir oss kjentmannsmerke i bronse? 🙂

Solen hadde akkurat begynte å tine vinterdagen da vi startet opp fra parkeringsplassen på Bysetermåsan. Minus 9,5, et tynt lag med knirkende snø og knallsol. Selv med manglende skiføre lå alt til rette for en fantastisk vinterdag ute. Bikkjene danset og vi tobeinte seilte etter så godt vi klarte.

Ved Mosjøen måtte vi krysse over en dam med en liten trebro (se under). Turvant og tillitsfull som Rex er travet han over broen mellom meg og Aina. Arya derimot synes tydeligvis at broer er livsfarlig og ble stående igjen på andre siden av dammen.

*voff, voff, uuuul, voff, voff* Bråk, kjefting og klaging, Arya syntes ikke denne broen var noe man kunne gå over. Selv ikke da vi tilbød oss å gå over sammen med henne ville hun gå over.

Rex på sin side skjønte ikke hva alt styret nedi dalen var. Hvorfor kunne vi ikke bare fortsette turen og Arya komme etter å bli med?

Til slutt tok Arya vannveien over bekken nedenfor dammen og vi kunne fortsette turen innover i Enebakkskogene. Vi fulgte blåmerkede stier det meste av dagen og med frost i bakken var det ganske lett å gå, men terrenget er kupert noe som utfordrer turkondisjonen… Ved lunsjtider kom vi frem til skolestua ved Rausjø, rart å tenke på at dette lille huset en gang i tiden var en skolebygning. Tidene var nok litt annerledes. Seks dagers skoleuke før barna hadde to uker fri. Kunne kanskje passet skolelei ungdom bra i dag?

Lunsjet ble inntatt med sol i ansiktet ved bålplassen på tunet før vandringen fortsatte mot Tonekollen. Litt langs med vei før vi vandret inn igjen i skogen. Og her var det fint. Store, tunge grantrær tett i tett. Lett snedryss. Rotvelter og værknekte graner. Østmarka Naturreservat omkranser Tonekollen og det er akkurat de gamle trærene og “urskog”-preget som er vernet. Produksjonsskog gir store naturopplevelser, men det er virkelig noe eget med opplevelsen i en gammelskog med gamle trær, unge trær, rotvelter og døde stokker med mose og sopp…

Etter 3-4 timer på tur nådde vi toppen av Tonekollen. Utsikten var fantastisk.  Snødekte, skogkledde åser så langt øyet kunne se. Blinkende sølvtjern… Strålende sol…

Etter toppen fulgte vi et spor ned igjen på andre siden av der vi gikk opp. Selv uten merking var det veldig greit å finne veien. Bratt og glatt på veien ned, men med en hund som kan “gå bak” gikk det relativt smertefritt. På vei mot og delvis over Pølseberget angret vi på at vi ikke hadde med pølser for grilling på bål. Heldivis nærmet vi oss Vangen skistue og fem på stenging kjøpte vi en lenge planlagt markabolle for å feire post 15 og bronsemerke! 🙂 Lunken kanelbolle var nam!

 

Fra Vangen gikk vi ca 3,5 km langs skogsbilvei tilbake til parkeringsplassen. Solen var nå gått ned og kulden bet i kinnene. Fra fem plussgrader forrige uke var det en overraskelse for kroppen å være ute i minus ti, men med månen som “hodelykt” avsluttet vinterdagen ute på absolutt best tenkelige vis. Flott tur og en vakker vinterdag. Herlig at vinteren er her med kulde og snø! 🙂