Ensom jordtime…
Rex har dratt til fjells for å nyte påskeferien til det fulle, mens jeg må bli igjen noen dager i sivilisasjon i ett forsøk på å få tatt igjen litt skole. Leser og pugger om planer, planprosesser og planlover. Forhåpentligvis kan jeg planlegge noe når jeg er ferdig;-)
I dag har det vært, som kanskje mange har fått med seg, earth hour eller jord time som en vennine av meg skrev på fjesboka. Her i huset fyra vi i ovnen og slukket alle lys. Tale hadde stor glede av å få skru av utelyset før hun og Ymse dro ut på sykkeltur. Så da var jeg plutselig ensom igjen da…
Og i grunn var det ganske fint å sitte der forran ovnen i mørket. Høre på knitringen og sprakingen fra veden som brant. Kjenne varmen fra flammene og se hvordan det gule og oransje lyset fra flammene kastet lekende lys på tak og vegger. Mens jeg satt der og fant roen i hverdag fant jeg ogå ut en av grunnene til at jeg elsker hyttelivet. Den varme og beroliggende knitringen fra peisen. Kanskje er det ett eller annet innstinkt om viktigheten av varme fra fortiden som slår inn? Ikke vet jeg, men det ovnvarmen føles beroliggende, litt betryggende og i grunn riktig så koselig. Jeg liker denne roen man får når hverdagen skrus av litt. Sikker sunt for en halvstresset student.
Da Tale og Ymse kom inn igjen var det enda 20 min igjen av jordtimen så da ble vi jentene sittende å prate forran ovnen. Veldig trivelig, vi fant blant annet ut at vi er veldig glad for at vi setter pris på slike ting som lukten av varm vårskog, det glade ved en kvitrende morgenstund eller den gode roen og varmen fra flammene til ett bål. Kanskje har vi mennesker mer
liggende i oss enn vi velger å ta innover? Kanskje har vi instinkter og underbevisst hukommelse fra fortiden som gjør at vi liker dette så godt? Sliter moderne mennesker med stress og depresjoner fordi de prøver å undertrykke instinktene som gjør oss til en del av naturen?
Om ikke earth hour redder verden gir den oss iallefall en times avbrekk fra det moderne og muligheten til å finne roen med andre aktiviteter.