Årets første skitur i måneskinn blant snøtunge trær under stjernehimmelen… :D
Da har vi omsider fått tatt årets første skitur og man kan intet annet si enn at det var fantastisk!
Vi spente på oss skiene ved Elveli i Sørkedalen og suste inn de 10 kilometrene til Kikutstua ved Bjørnsjøen på fantastisk føre. Nypreppa løyper og nærmest perfekte snøforhold, kun enkelte steder hadde vi litt blaut snø og så var det to partier på noen myrer som var litt slapsete, resten var tørt og lettgått 😀
Etter en lang skoleuke med lange dager var det utrolig godt å komme seg ut i skogen igjen, enda bedre ble det når snøen omsider hadde dalt ned for å lage skiføre til oss. Vi dro innover i sekstiden, lenge etter at det hadde blitt mørkt i vinterlandet vårt. Hodelyktene vi hadde med skulle vi alikevel ikke få bruk for. Månen lyste opp veien for oss og kastet ett blåskinn bedre enn enhver LED-lykt over skiløypa og trærne. De snøtunge trærne skjermet for mye av månelyset, men innimellom kom vi til åpnere området der månen fikk lyse for fulls tyrke. Tok vi oss tiden til å bremse litt opp og titte inn mellom de store trærne kunne vi stadig få glimt av små lysrom inne i skogen der dyr,tusser og troll kanskje samler seg for nattlige møter utover kvelden? Snøkledde trær og steiner skapte spennende former som ga idèer om både tusser og troll i skogen for de med leken fantasi oppdratt på norske folkeeventyr 😉
Der de store granene skjermet for månens sterkeste skinn fikk vi heller oppleve den magiske gråblå vinterskogen. Det er noe helt eget å ferdes på tur i vinterskogen etter mørkest frembrudd. For det første er man faktisk helt alene. Det er utrolig sjeldent man møter andre ute, spesielt i Oslomarka, og bare det å få være alene med skogen gir hele turen en helt annen dimensjon. Du kan ta deg tid til å lytte på stillheten og kjenne på roen som senker seg. Mens månen fikk snøkornene til å glitre på toppene suste vi innover løypene til lyden av hundepoter i snøen, glidene ski og tidvis en knirkende binding. Dyrene var nok rundt oss, men stille stod de i så fall og så på de som suste gjennom skogen deres. Den eneste lyden vi hørte fra naturen var åpne bekker der vannet sildret over steinene ogvidere under nye områder dekket av snø.
*svoosj!* Plutselig hadde vinden tatt tak i de øverste toppene og en sky av glitrende, nylagt vintersnø kom seilende mot oss. Rex krøket seg forskrekket sammen og rygget unna for dette plutselige “overfallet” før han skjønte at det bare var kong vinter som pustet på han. Fornøyd ristet han av seg snødekket før han med logrende hale galopperte videre innover i skogen. Bare oss, skisporet, pappa og Tjappo. ..
Mens Rex dro meg av sted på flatene tok jeg meg tiden til å se opp og rundt meg. Glitrende, snøtunge trær oversvømt av månens skarpe skinn. Det er magisk. Det er fantastisk. Og det er bare en knapp halvtime unna bykjernen til norges største by…. Alikevel ikke en lyd. Snøen fungerer som lyddemper og stenger alt annet enn naturens ro ute.
Nedover bakkene fyker vi avgårde. På lånte ski og med måneder siden forrige tur går det som det må gå. Midt mellom noen dumper kom jeg for raskt på. Rex blir usikker på hvor tryggeste vei er og før vi vet ordet av det ligger vi der i en haug. Dekt av snø og uten en skramme takket være snøens innebygde demping. Man flirer litt for seg selv, smiler over å kjenne kulden fra snøen i kinnene og reiser seg bare opp igjen. Vi rister av oss det værste før vi setter fart på ny for å ta igjen pappa og Tjappo. Det går bedre nedover bakkene nå. Må bare konsentrere seg om å la knærene være myke, ta i mot det ujevnheter som kommer i underlaget. Det blir halvdunkelt og flatt lys mellom de store trærne så man ser ikke alle konturene, men bedre det enn å ta i bruk hodelykten og ødelegge opplevelsen av måneskinnsturen. Snart flater det ut nok en gang og rett rundt svingen venter pappa og Tjappo tålmodig. Mens jeg drikker vann ruller begge hundene seg fornøyd i snøen og baser rundt. Gleden over ren og hvit snø er det visst flere enn oss tobeinte som deler…
Skiturer i måneskinn er nok en av mine favoritter. Når det er mørkt er alt så mye stillere og roligere. Verden ser litt annerledes ut, samtidig som at månen gir nok lys til å vise vei gjennom skog og åpne landskap. Stemningen er magisk der trærne glitrer i måneskinnet og snødyngene forandrer landskapet til fri utfoldelse for fantasien. Ikke vær redd for mørket neste gang, men ta turen ut i skogen og oppdag månemagien i det nye året som snart kommer.
Takk til kong vinter for at du endelig kom og takk til skiforeningens løypemannskap som bruker kvelder og netter på å lage fantastiske løyper til oss. Beklager at jeg falt og laget en dump i det nye sporet deres!