Små gleder og inspirasjoner i hverdagen…

I dag har jeg gjort absolutt ingenting natur- eller hunderelatert. Pappa luftet alle dyrene til frokost og utover det er det mest hunderelaterte jeg har gjort vært å overkose Rex litt. Stakkarn har jo litt kos å ta igjen etter 6 uker. Men Rex liker jo tilværelsen som kosebamse og midlertidig fanghund, så det går jo greit

Men i mangel av naturopplevelser tenkte jeg å skrive litt om to opplevelser fra i går, som er naturelaterte og inspirerende.

Rundt her jeg bor har det de siste to vinterne blitt preppet løyper. I områder der snøen vanligvis ikke har vært tok det knapt en vinter med snø igjen før noen ildsjeler med engasjement og vilje fikk ordnet med scooter og løypelager (vet ikke hva det egentlig heter) og preppet løyper til glede for alle i lokalmiljøet. Etter at de først var etablert har flere engasjert seg og hjelper til med prepping av løyper og man har etterhvert fått ett ganske ok løypenett som muliggjør skikkelige turer nesten rett utenfor stuedøra. Og det så godt som i midt i byen. Dette felles samarbeid bygger på en urnorsk tradisjon som i mange tilfeller er nær utryddningstruet: nemlig dugnadsånden.

Jeg er ikke så gammel, men jeg husker alikevel hvordan det stadig vekk var dugnader overalt før. Dugnad for kosting av nabolaget om våren, dugnad for maling av skolen, dugnad for penger til lokalmusikken, dugnad med vårrengjøring av stallen. Siste dugnaden jeg husker å ha hørt om var den jeg selv arrangerte i stallen for i 2004 ca. Hvorfor er det så lite av sånt nå for tiden? Jeg har som student engasjert meg i ulike aktiviteter, men det føles litt som å stange i veggen fra tid til annen. Folk vil ha alt, men ingen vil gjøre noe for å få det. Har vi blitt late? Er dugnadsånden allerde død? Jeg synes tanken om felles innsats for å skape verdier som kommer alle, og andre, til gode er fantastisk. Derfor begriper jeg ikke at denne dugnadsånden kan død.

Er det ikke fantastisk at noen, selv på julaften, gidder å bruke sin egen fritid på å kjøre opp skiløyper så du kan få gått på ski uten problemer? Eller at noen baker kaker så skolemusikken har noe å lodde ut? Jeg digger dugnadsånd og håper den snart får sin renessanse. Jeg bør bli litt mer til vi og så kan vi i fellesskap skape gode verdier og gratisgoder for alle. Død over egoet, hurra for felleskapet. Litt ofret fritid for masse god og morsom fritid? Jeg stemmer for!

Inspirerende opplevelse nummer to i går var å møte nabo- Tim, en mann på godt og vel 80 år som selv en ensom lørdagsformiddag spente på seg skiene å la ut på tur (i de tidligere nevnte dugnads-prepareteløyper). Tenk det. Her klager jeg på at jeg blir sliten av å gå opp en bratt bakke med drahjelp fra bikkja, mens gamle mannen på 80 år farter av sted på ski helt alene. Jeg vil også bli sånn når jeg blir stor, sprek, gammel og tøff. Kanskje på tide å gjøre sannhet av alle påstander om at jeg skal bli sprek? Begynne å trene og sånn?