Treningsfilosofi…

Siden gårsdagen stort sett bare bestod av eksamen og sløving skal jeg heller her dele noen tanker om noe jeg har filosofert litt over i det siste.

Jeg er generelt ganske glad i å debattere ting, jeg er vel en født kverulant egentlig, og i mangel av gode debatter i det virkelige liv har jeg blitt ganske så stor fan av nettdebatter. Nærmere sagt debatter på hundeforum. På disse forumene diskuterer vi vel egentlig det meste, alt fra hva vi skal ha til middag akkurat i dag til hvordan man skal lære hunden det ene eller det andre. Jeg har lært utrolig mye på disse forumene og ikke minst får jeg en daglig dose av debatt og morro

Vi diskuterer som sagt det meste knyttet (og ikke knyttet) til hunder på disse forumene, men det er en debatt som aldri ser ut til å dø. Uansett hvor mange ganger debatten kommer opp, uansett hvor mange ganger folk sier akkurat det samme fortsetter debatten å vekke folks kamplyst til live. Man diskuterer til tider så busta fyker og vel så det (av og til er jeg glad vi har en dataskjerm mellom oss:P). Temaet hundefolk aldri ser ut til å gå lei av å diskutere er “treningsfilosofi” (eller metode om man vil).

Når jeg vokste opp med hundene hjemme var det aldri noe snakk om filosofi eller metode eller noe slikt, det var bare litt dressur og ellers “slik er det bare” for hundene. Men etter å ha vokst til, fått egen hund og engasjert meg i debatter innser jeg at trening av hund er noe mer komplekst enn som så.

Klikkertrening, positv forsterkning, tradisjonell trening, negativ straff, nordenstam, negativ forsterkning, järverud,  positiv straff, ruff love, dempende signaler, ulvemetoden, operant betinging, tvangsapport, lydighetsapport, lekapport, cæsar milan, learn to earn, shaping, NILIF, target, læringsprinsipper, lundqvistisk… you name it! Det finnes så mange filosofier, metoder og helter der ute at det er jammen ikke helt greit å holde oversikt.

MEN, så begynte jeg å tenke da, hvor forskjellige er egentlig de ulike metodene? Når vi krangler som busta fyker, er vi egentlig så uenige som vi selv tror at vi er? Om jeg sier at jeg trener tradisjonelt, skiller det seg egentlig så mye fra klikkertrening som man tror? Er lederskap alltid lik vold? Er klikkertrening alltid lik overfôring på pølsebiter? Dette er egentlig bare retoriske spørsmål, for mitt soleklare svar er nei. For det første så har de aller fleste hundetrenere ett mål med treningen sin: hunden og føreren skal sammen oppnå noe som er til glede for begge. Det være seg lydighetsøvelser for lydighetskonkurranser, RIOS for jakthunden, trekk for sledehunden el. Når jeg er med i debattene der busta fyker, tennene flerrer og ordene hagler løs ser jeg gjerne etterhvert at vi begynner å mene det samme. Vi ønsker alle ett nært samarbeid med hunden og gjensidig respekt (selv om noen kanskje ikke tenker over at de vil ha respekt fra hunden sin:P) . Vi ønsker alle en glad og lykkelig hund og vi er alle enige om at dit kommer man gjennom trening, ros og litt ris (evt rammer/ krav/ osv). Altså om jeg velger å trene klikkersk, nordenstam eller järverud (eller noen av de utenlandske fancy- metodene som egentlig bare er ett utenlandsk navn på det vi alle driver med allerede), så er jo grunnfilosofien for oss alle en lykkelig og lydig hun som kan det den trenger for å fungere i vår verden. Ulydig eller sinna hund fører bare til frustrasjoner uansett.

Etter disse debattene hender det at jeg blir gående å tenke på metoder, filosofier og trenere. Hvem inspirerer meg? Hvorfor gjør de det? Hva er det jeg liker, og ikke liker med de ulike metodene og filosofiene? Og er det egentlig metoden eller personen jeg diskuterer med som får meg til å fyre? Og hva er det egentlig jeg selv driver med i det daglige når jeg trener Rex?

Jeg liker gjerne å tro at jeg trener med basis i lederskap og hundespråk, at jeg skiller mellom dressur og oppdragelse, at jeg kombinerer lokking og positiv forsterkning i innlæringsfasen for så å legge på krav der man korrigerer maksimalt halvparten av det man roser. Jeg tenker at jeg er inspirert av Cæsar Milan, Harlad Tunheim og andre, dyktige hundemennesker.  Men så gikk jeg her å tenkte da en dag på vandring gjennom skogen, hva er egentlig treningsfilosofien til meg og Rex? Hvordan er det egentlig vi trener? Hvem inspireres vi egentlig av?

Tunheim, Milan, Sørlie og deres likemenn er utrolig inspirerende og dyktige folk, men en unik kontakt og kommunikasjon med dyrene sine. Men det er alikevel ikke helt de som er vår største inspirasjon. Positiv forsterkning, lokking og lederskap er metoder jeg teoretisk tenker at de riktige for oss. Men etter nærmere ettertanke er konklusjonen min den at det hverken er Milan, Egtvedt, Nordenstam eller Tunheim som er min største inspirasjon. Min største inspirasjon og virkelige mentor er nemlig denne karen her:

Oh yes! Mr baloo fra jungelboken.