Oooh! herlige høst…?

Måtte ringe mamma her forrige dagen og få ut litt frustrasjoner knyttet til været vi har her nede i sør. Altså, jeg er vant til at høsten innebærer mye regn men nå begynner jeg å få litt nok av at den konstant renner ned her ute. Deprimerende for meg å våkne hver eneste dag til en grå og regntung dag merker jeg, humøret blir skikkelig umotivert… Så hva er vel da bedre enn å ringe mamma Optimist som forteller meg hvor fantastisk høsten er?

For er det ikke ganske deilig egentlig å gå ut i regnet, kjenne at man lever, bli litt (mye…) våt og kald for så, med god samvittighet, kunne ta seg en varm dusj og krølle seg sammen i varmen på sofaen? I teorien har egentlig mamma ganske rett. Og det er jo akkurat dette jeg tidligere har elsket med høsten. Det å komme seg ut, bli skikkelig kald og våt for så å kunne komme inn i varmen. Ta seg en dusj og så kose seg med varme og lunhet mens regner pøser ned ute, gjerne med ett teppe og en varm kopp kakao (mamma har kokt ganske mange liter kakao til meg opp igjennom årene jeg hang i stallen…).

Inspirert av gamle minner sparket jeg meg selv hardt bak (iallefall mentalt, kneet mitt er ikke helt fleksibelt nok til å få inn ett ekte spark:P) og gikk en skikkelig tur med Rex. Eksamenstiden er vel egentlig over meg så det blir lite langturer i tiden fremover, så greit for han å få seg en ordentlig tur. Vi tok oss en litt lang runde rundt vannet med innlagte intervalløkter (god trening å løpe intervall med tursko…) og “nyte naturen”- pauser. Rex svinset i kjent stil hit og dit, magebeltet har vi lagt igjen i Lillesand så ble ikke den helt store trekkjobben i dag. Gjorde sikkert ikke Rex noenting

Var vel ute i en times tid, så det jeg tenkte at skulle bli en skikkelig tur ble vel bare en middels tur, men bikkja fikk da litt trim og snust på litt skoglukter. Vi fant på veien ett tilsynelatende bevergnagd tre, det andre så langt i år. Morro!!! Håper vi en dag kan få øye på beveren (helst slik at den ikke oppdager oss og føler seg truet da, vet ikke helt hvor tilregnelige beverne er…) i levende livet. Hadde vært knall gøy, har aldri sett bever før. Håper i spenning

På siste biten hjem var han også helt overbevist om at han hadde funnet lukten av noe veldig spennende i skogen. Med nesa i stiv-vinkel inn i skogen og en forsteinet kropp var han omtrent umulig å rikke på. Siden han ikke avanserte selv måtte jeg gå litt på og da fulgte han etter før han igjen fattet stand. Nok en gang sto han helt fast, men jeg fikk han litt lettere frem her og plutselig løsnet hele hunden og begynte å utrede området istedet. Det har nok vært noe spennende der tidligere, men vi fant ingenting selv om Rex dro meg med litt videre på kryss og tvers innover i skogen. Etter ett passelig antall minutters lok og rot fant jeg ut at dagens jakt var meningsløs og krabbet meg ut av skogen med bikkja mer eller mindre frivillig på slep før vi fant veien vår hjemover igjen og Rex fokuserte på grøftekantens lukter. Det var en fin tur, mamma hadde rett gitt. Det er fint på tur i skogen om høsten også selv om man blir våt og kald på ferden.

Våt setter på tur

Siden jeg alltid bare tar bilder av Rex tenkte jeg å prøve å ta ett selvportrett av meg selv… Vet ikke helt om jeg kan kalle meg selv stø på den kunsten der enda gitt, men jeg ser jo nesten normalt ut iallefall:P

Mr. Bever har vært på besøk

Snakker vi mye vann? Om man går litt bakover i bloggen kan man se bilder fra denne bekken som nå omtrent har blitt en foss. I september hadde vi elvepasserings-trening (14.9) omtrent på samme sted som bildet over her er tatt. Ikke sjangs for å kunne få til det nå iallefall. Tror heller det blir svømmetrening gitt… Eller uvfrivillig rafting?