Fri(sk)het !

oktober 14, 2009 0 By friluftshund

Endelig har kroppen min overvunnet de fremmede troppene av bakterier og virus og jeg kunne igjen bevege meg ut uten pustebesvær og utmattelses av ingen anstrengelse. Hurra!

Og for å nyte min nyvunnede frihet tok jeg med meg Rex på en real rundtur i dag. Rex har på omtrent hvert eneste tur vi har gått prøvd å trekke meg med inn på stien på Linvann, så i dag fikk han endelig ønsket sitt oppfylt. Ekspedisjon Linvann var i gang. Starten av turen gikk på en relativt tydelig sti etterfult av en mindre tydelig sti gjennom ett flott område med masse grønn lyng og furutrær. Så kom vi ut i ett gammelt hogstfelt, som var såpass gjengrodd at det bare så ut som ett fantastisk flott og åpent landskap. Nydelig! Må innrømme at det var ganske så deilig å være på tur igjen. Høstsolen var med oss hele veien. Den er på mange måter varmere enn annen sol. Når de første minusgradene bringer frem frostrøyken varmer høstsola utrolig godt

Etter en “nyte utsikten”- pause på i det gamle hogstfeltet begynte en spennende vandring videre inn i skogen. Vi beveget oss inn i nye områder og jeg var litt spent på om vi skulle finne veien. Vi krysset myrer, falne trær og flere skogbruksfelt før vi fant ett nytt skilt mot destinasjonen vår (og en ny vei tilbake til utgangspunktet, kjekt når vi skal finne veien hjem igjen). Herifra gikk det mer eller mindre strake vegen over stokk og stein på en tydelig og god sti, og plutselig Linvann der i all sin prakt. Blikkstille med den høstkleddeåsen som speilet seg. Bare noen få vak brøt overflaten (forøvrig de første jeg har sett noe sted til nå). Her ble det en liten pause for å nyte utsikten, men siden det begynte å bli kveld ble vi ikke så alt for lenge. Kjekt å finne veien hjem igjen før det blir mørkt

Vi fulgte en skogsbilvei videre rundt vannet og nordover ett godt stykke før veien delte seg og vi fulgte skiltene mot Sagvann. Problemet var bare det at stien vi skulle følge gikk gjennom det som nå var blitt ett hogstfelt (mye hogstfelt her)= ingen sti eller merker lenger. Så da var det bare å bruke det innebygde kompasset, solen, en dose fornuft toppet med magefølelsen og satse på rett vei gjennom hogstfeltet. Dette førte oss ut på en myr der vi måtte passere en bekk før vi snart fant stien videre (hurra for en fungerende magefølelse).

Rett borti svingen tok plutselig Rex helt av. Han begynte å dra som en gal mens han bjeffet og snuste. “Hva er det som skjer nå?” tenkte jeg, men i det vi rundet svingen fant jeg ut at Rex har alterntive talenter om rypa skulle bli utryddet. Innover i skogen spratt og hoppet det mang en hvit rumpe. Rådyr! Utrolig gøy å se litt ville dyr så nærme Måtte roe ned Rex litt da, så han ikke bjeffet dem over alle hauger, hvilket gikk veldig bra og vi kunne se på rådyrene i skogen. Morro, morro!

Herifra var det vel egentlig mer eller mindre strake veien hjem, ett stikryss som magefølelsen fikk testet seg igjen og en elvepassering før vi omsider var tilbake til utgangspunktet og kunne gå den lille stripen langs veien ned igjen til huset der te og kveldsmat ventet. En herlig tur!

Lenge leve fri(sk)het!