Tilbake på sleden:D

Etter nesten en uke med holke på Evenstad kom omsider snøen i dag, og dette førte til at min gode venn Stian om sider kunne ta med bikkjene sine ut på tur med sleden igjen. Og som det besøket man er fikk man være med:)

Jeg, Elisabeth, Stian og Thale ble dagens mannskap for å trene 14 hunder. Da vi hadde snø oppå holke fikk vi en del problemer før vi kom i gang. Sledene ble gjort klare og linene ordnet, men når Stian skulle kjøre bilen på plass skled han og satte seg fast i snøskavlen ved huset. Da måtte Eskil frem med bilen sin og etter en del styr og ordning kom vi til den konklusjon at vi måtte da bikkjene ned til der vi skulle begynne for hånd. En spennende plan på supergaltt føre med ivrige bikkjer. Men det gikk sånn tålelig greit, ingen skader og til slutt kunne vi slippe løs sledene og suse av sted innover i skogen. Jeg satt først på med Stian for deretter å prøve litt selv. 3 år siden sist nå snart, og det merkes. Litt usikker i starten og teknikken var litt rusten, men hundekjøring er som sykling, kan du det så glemmer du det ikke. Og for en herlig oppfinnelse. Mørke skogen rundt oss, eneste vi har er suset fra meiene, pesende hunder som trekker ivrig av sted og hyggelig prat med gamle kjente:)

Å kjøre hund er en formidabel rekreasjon, det er liksom ikke noe annet å gjøre bak på sleden enn å slappe av og konsentrere seg om hundene og deres arbeid. Alle tanker om skole, eksamener, friluftsgruppe og krav i hytt og pinne forsvinner. Blir som en annen type meditasjon. Vanskelig å beskrive, men en ting er sikkert: naturopplevelser av dette slaget sitter i blodet mitt. Det er det beste jeg kan drive med. Å være ute i naturen, kjenne samarbeidet med bikkjene, kulda i ansiktet og snøen som faller. Det finnes intet bedre. Vidunderlige tid og jeg vil ha bikkjespann til jul!

Naturen er som en stor mor, ved hvis hjerte man hviler ut og glemmer bekymringer og uro.
– Clara Tschudi