En fantastisk søndagstur…
Er ikke helt tilbake i bloggemodus enda, men her kommer en beretning fra en virkelig eventyrdag ute i naturen.
Hele uken har jeg sett frem til min planlagte søndagstur med Rex, vi skulle ut på ski på leting etter nye veier. Og nye veier vi fant. Og det i et formidabelt vær!
8 minus, knitrende snø som strålte mer en glitteret på juletreet, blå himmel og strålende sol, vi snakker perfekte forhold for en vinterlig skitur!
Turen startet med den vanlige turen opp til Olympiaparken. Her rakk vi ikke å gå langt før vi møtte en jente med en engelsksettertispe ved navn Frida. Rex og Frida fant hverandre med en gang og fikk løpe litt rundt å leke mens vi eierene sto og pratet om hund, prøver og trening. Frida skulle visst snart debutere på jaktprøve. Mens vi sto der kom det en hund til. En kraftig flatcoattispe som Rex falt for med en gang. Full fart på alle 3! Men siden jeg og Rex hadde en lang tur forran oss ble etterhvert hundene hankret inn og vi fortsatte i hver vår retning.
Dagens mål for meg og Rex var Mesnasaga, ca 10-12 km fra utgangspunktet vårt. Vi fulgte for det meste godt oppkjørte og preparerte løyper som tok oss stadig høyere opp i terrenget. En solid start på dagen, men med godværet i bakhånd så gjorde det ingenting at det meste bare gikk oppover og oppover. Det var gode føreforhold (blå voks) og vi møtte færre skiløpere enn forventet på ferden vår opp mot Mesnasaga. Noen skiløpere var ute, men det var tydelig at vi ikke hadde valgt den vanligste ruten oppover. En koselig treff var en eldre herremann som hadde en sønn som avlet gordon setter. Morro med folk som kjenner rasen utover det at den er så “pen og populær”. Dagens 6-7 første kilometre var de lengste uten tvil, når vi først kom til toppen etter nesten 1,5 time så vi skiltet “Mesnasaga 4”. Herifra og inn gikk det veldig greit. Flat mark og godt tempo på både hund og eier. Rex trakk for det meste jevnt og trutt (om ikke med all verdens kraft) i hele dag, eneste problemet er hans hang til å gå i passgang. Men til hverdags så går jo det helt fint:)
Etter de 4 siste kilometerne gjennom skog fylt av snøtunge trær og lite folk kom vi frem til dagens mål, som viste seg at vi ikke fant. Eller, vi fant skiltet der det sto “Mesnasaga”, men ingen sag. Nedtur for en som er glad i gamle ting og historie som meg. I et forsøk på å finne sagen tok vi inn på et enkelt skispor som førte oss langs vannet (Nord-Mesna tror jeg det var) og inn i skogen. Etter et stykke innover her møtte vi mange mennesker i motsatt retning og en dame kunne fortelle meg at jeg var på vei mot Birkebeineren skistadion. Ikke helt etter planen altså. Da dagens mål ikke gikk helt som planlagt fant jeg ut at det var på tide med litt lunsj, så jeg og Rex fant oss en passende plass i skogen der vi kunne nyte utsikten til en vinterkledd skog og et kaldt vann. Jeg klarte selvfølgelig å tråkke igjennom snøen, plutselig sto jeg der med ett ben begravd til over kneet i snø og med det andre på en ski. Det ble litt knot å komme seg opp igjen av dette, men snart kunne vi sette oss ned på rasteplassen og ta oss en velfortjent hvil (+ ringe hjem til mamma og dele de fine opplevelsene). Rex fikk på seg varmedekken og noen brødskiver med leverpostei, mens jeg brant tungen min på varm te og knasket frossen gulrot og brødskiver med ost.
Lunsjpausen hjalp på kreftene, og snart var vi klare for å fortsette dagens ferd. Vi hadde jo ikke funnet sagen, så da tenkte jeg som så at vi like godt kunne se hvor skisporet førte oss. Igjenom skog, ned bakker og over bruer før vi plutselig igjen var ute på ett bredt oppkjørt og preparert spor. Her var det flere mennesker igjen og det viste seg snart at dette var veien som skulle føre oss til Birkebeineren. Vi fulgte skilting mot Lillehammer, over Kubrua og forbi diverse kryss. Etter en stund (gikk ganske fort av sted, mest nedoverbakker og flatmark på dette strekket) kom vi til et kryss med masse folk. Her møtte vi en trivelig dame med en lundehund(?) som sammen med meg klarte å regne seg frem til at jeg antakelig nå hadde kommet med Inga-Låmi løypa. Jeg hadde bare gått den baklengs. Hun kunne også forklare meg veien hjem igjen til Håkons hall og en liten bakke senere var vi fremme ved skistadioen.
Her var det folk, biler og hunder i alle retninger, heldigvis fant vi de riktige skiltene og straks suste vi nedover de siste 3 km mot Håkons Hall og snart var vi hjemme igjen etter en lang dag på tur.
Etter 4 timer og rundt 20 tilbakelagte kilometer (eller 2 mil, 20 km høres mer ut…) med lunsjpause var det to slitne eventyrere som fant veien inn i varmen. Rex flatet ganske snart ut på gulvet (i påvente av mat, han spiste nesten dobbelt så mye som vanlig) mens jeg tok meg en velfortjent dusj, etterfulgt av middag og en rolig kveld forran tven. Vi fikk besøk av Lasse så da samlet gjengen seg for å se på film og ha litt søndagshygge før skoledagen imorgen.
Herlig dag!