Topptur til Tronkberget

8 måneder på Evenstad skulle det ta før jeg kom meg til Tronkbergets topp.

Etter en lang dag med oppgaveskriving følte jeg behov for en liten luftetur, noe Rex mer en gjerne var med på. Han har vært rolig og bedagelig i hele dag etter en lang sykkeltur igår, men han var straks klar for ny tur da jeg fant fram turklærene.

Jeg vandret av sted med hunden i belte, kamera i hånden og en uviss tanke om hvor ferden skulle gå. Mobilen var glemt igjen hjemme så vi gikk på kosetur uten å tenke på klokken. Vi startet ferden med å vandre å ta av på en gammel skogsbilvei. Mye morsommere der en på de samme skogsbilveiene vi har gått i hele år.

Rex trakk godt hele veien, ivrig som bare det svinset han rundt med nesen som veileder. Jeg fikk også trent litt på “gee” og “haw” mellom trærene, ikke alltid like lett å få bikkja på rett side av treet…
Vi kom oss først til myra rett før skytebanen, her var det et eller annet spennende i luften for Rex stoppet opp flere ganger. Med mitt nye kamera prøvde jeg å fange øyeblikket, men fuglehunder er ikke den letteste modellen å få et bra bildet av.

Da vi rundet hjørnet ved skytebanen fant jeg ut at idag var en fin dag for tur til Tronkberget, så opp til venstre vi svingte og mot toppen et bar. Vandringen langs med skogsbilveien gikk veldig greit, Rex trakk godt og vi fikk også se litt fugl (det syntes vi begge var stas:).
Men i enden av veien startet turen mot toppen, vi to av mot Naturstien og det ble straks brattere. Stien opp mot Tronkberget er godt merket med fin, barnålsbelagt sti hele veien opp. Den starter ganske mykt med rolig stigning med mot toppen ble det bratt og litt mer kronglete, trær lå flere steder på tvers av stien. Det viser seg at jeg har en veldig spretten liten setter. Red for vann er han også, alle bekker ble forsert med minst 30 cm klaring. Ikke søren om Rex skulle bli våt på bena!

Aller siste biten mot toppen (etter et behagelig flatt stykk) var en utfordring. Varmt i været og etter nesten 1,5 time på tur kjente vi begge to det i kroppen. Vi kom opp, Rex viser seg å være en hund etter spenning: han måtte bare helt ut på kanten for å se hva som fantes nedenfor. Takk og lov for at han ikke gikk lenger og at jeg hadde sele på dyret:)
Vel framme på toppen hadde vi flott utkikk over Evenstad og vi tok oss en velfortjent pust i bakken. Noen linjer ble skrevet i topp-boka også.
Her er Rex sammen med toppvarden på Tronkberget. Denne varden er en av få (om ikke eneste?) varde som står igjen fra krigensdager. Det var opprinnelig en krigsvarde som ble tent for å varsle om fiender. Grunnet den historiske verdien blir den vedlikeholdt som et minne.

Turen ned fra toppen gikk som en lek (vi fikk til og med trent litt på å “gå bak”) og vel nede på Evenstad var det tid for middag for to- og 4-beinte etterfulgt av filmkos etter nesten 3,5 time på tur.